Foreldreansvaret

Alle barn har rett til å bli i ivaretatt og få omtanke fra sine foreldre. Denne retten er slått fast i barneloven. Det ansvaret foreldrene har for sine barn, skal utøves med barnets interesser og behov for øyet.

Barnets faste bosted

Vår ekteskap ryker og samboerskap opphører, oppstår spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for barna og hvor de skal bo fast. Barneloven gir retningslinjer for hvordan dette skjønnet skal utøves, og den sentrale rettesnoren er hva som er best for barnet.

Samværsrett

Når foreldrene flytter fra hverandre og det har blitt bestemt hvem som skal ha barnet boende hos seg, oppstår spørsmålet om den andre forelderen skal ha samværsrett og eventuelt i hvilket omfang dette skal ha. Barneloven har bestemmelser om dette. Utgangspunktet er at barnet skal ha størst mulig samlet foreldrekontakt.

Underholdsplikt

Foreldrene har plikt til å sørge for sin barn; sørge for mat, klær og tak over hodet. Utover dette må de dekke barnas utgifter og sørge for at de får utdannelse og kan holde på med meningsfulle fritidsaktiviteter.

Tvangsmidler

Hvis foreldrene ikke innretter seg etter avtale eller avgjørelse om samværsrettens innhold eller omfang, kan Fylkesmann eller domstol beslutte at det skal iverksettes tvangsmidler. Disse skal bidra til at samværsretten gjennomføres iht. avtale eller beslutning.

 

Vi bistår deg ved spørsmål om barnefordeling

Barnefordeling kan by på utfordringer, både knyttet til bosted, forsørgelse og hva barnet selv ønsker. For å løse en barnefordeling best mulig kan det være lurt å få bistand av en advokat med erfaring fra slike saker.

Alle familierettslige problemstillinger må håndteres individuelt og på riktig måte for å nå frem. Vurderingen kan være til dels kompleks og derfor kan det være lurt å få bistand ved barnefordeling.

 

Samværsrett

Samværsrett er barnets rett til kontakt med begge foreldrene etter samlivsbrudd. Det er dette prinsippet som er utgangspunktet for barnelovens bestemmelser. Barnet skal ha denne retten selv om foreldrene ikke bor under samme tak og for øvrig er geografisk atskilte.

Rett til samvær

Samtidig har også den forelderen som ikke har den daglige omsorgen rett til samvær med sitt barn, dvs. med mindre noe annet er avtalt mellom partene eller fremgår av dom eller vedtak. Det er i utgangspunktet opp til partene å avtale omfanget av samværsretten. Men dersom de ikke blir enige, kan saken bringes inn for fylkesmann eller domstol.

Men før sak om samværsrett ev. reises, skal det foretas mekling mellom partene. Er ikke mekling gjennomført og det ikke foreligger meklingsattest, vil et saksanlegg som hovedregel bli avvist fra å bli behandlet.

Omfanget av samværsretten

Samværsretten skal innrettes slik at den blir ”best for barnet”. Etter lang og fast praksis skal det legges vekt på størst mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet for øvrig. Barnelovens normalordning er en ettermiddag i uken, hver annen helg, 14 dager i sommerferien og dertil jul eller påske.

Lovens normalordning er imidlertid bare et utgangspunkt; den passer ikke for alle. Spesielt passer den ikke for helt små barn og den passer heller ikke i de tilfellene der reiseavstanden mellom foreldrene er særlig lang.

Varierende ordninger

Utenfor normaltilfellene kan det derfor være behov for fastsette helt konkrete ordninger som bedre ivaretar barnets (og foreldrenes) behov. Variasjonsbredden er her stor, men et alminnelig utgangspunkt er at samværene ikke må bli for oppstykkede og for korte. Ved stor reiseavstand vil ettermiddagssamvær sjelden være bra for noen parter.

Samværsrett kan være meget omfattende; opptil 50 % av tiden. På den annen side kan den i enkelte tilfeller begrenses til det helt minimale. Årsaken vil da ofte være at samværsforelderen har begrenset samværskompetanse eller at det er sterk konflikt mellom foreldrene. I noen tilfeller kan det på denne bakgrunn i avtale eller dom settes vilkår for gjennomføring av samværsretten

Omfanget av samværsretten bør reguleres etter hvert som barnet blir eldre, for bedre å ivareta dets endrede behov.

Ved mistet kontakt med barnet

I mange saker ser man at den samværsberettigede, av en eller annen årsak, over tid har mistet kontakten med barnet. I slike tilfeller er det behov for å iverksette avtalt eller fastsatt samvær på nytt, men av hensyn til barnet bør det da skje gjennom en tidsavgrenset opptrappingsmodell, dvs. på gradvis og skånsomt vis.

Samværsrettens innhold og utøvelse

Begge foreldrene plikter på lojalt vis å medvirke til at samværsretten kan oppfylles på best mulig måte. Det innebærer at foreldrene må legge seg i selen for at samværsretten praktisk kan gjennomføres.

Men lojalitetsplikten går lenger enn det: Foreldrene må også overfor barnet vise at de lojalt slutter opp om formålet med samværsretten; barnets rett til størst mulig samlet foreldrekontakt. Et stikkord vil her være positivitet, dvs. i forhold til gjennomføring av samværsretten.

Nektelse av samsværsrett

Det er ikke bostedsforelderen alene som kan nekte samværsrett; det er en problemstilling som domstolene skal ta stilling til.

Dette er det formelle utgangspunktet for en situasjon der bostedsforelderen er av den oppfatning det ikke vil være det beste for barnet å ha samvær. Årsakene til dette kan være mange. Ofte oppstår beskyldninger om misbruk eller mistanke om at barneborføring kan finne sted.

Slike negative holdninger hos bostedsforelderen skal ikke begrense samværsretten. Det er kun objektivt godt begrunnede forhold som kan danne grunnlag for nektelse av samværsrett, og vurderingen må foretas av domstolene. Nektelse av samvær kan bli sanksjonert ved tvangsmidler, typisk tvangsmulkt.